Rapport - Kunstikit

Innhold i “kittet” (tidligere kjent som “pakken”)

Kitet skulle vise brede i forhold til både geografi, generasjon og utrykk. Den skulle også gi et unikt innsyn i de ulike personlighetene til kunstnerne som bidro, og disse skulle være proffilerte, tidsaktuelle kunstnere.

Vi spurte en knype kunstnere som vi allerede hadde forhold til og som vi mente var særlig egnet som bidragsytere til kitet. Ellers henvente vi oss til en lang rekke kunsthøyskoler, intereseorganisasjoner, visningssteder og kuratorer for å finne gode tips om aktuelle kunstnere som kunne utgjøre den gode blandingen vi etterlyste.

I noen få spesifike tilfeller fikk vi innvilget støtte som dekket honorar for enkelte bidrag. I andre tilfeller tilba vi residecy på Wrap som betaling, og/eller tilba vi å produsere bidragene selv, utifra spesifikasjoner fra kunstneren.

Bland de kunstnerne vi spurte var det kun tre som sa nei (da på grunn av beggrenset tid). Disse tre kan antagelig anslåes å være de mest profillerte blant kunstnere vi spurte. En kunstner måte trekke seg når det ble klart at vi ikke kunne betale bestillingshonorar.

Av de kunstnerne som bidro til kitet har alle en proffesionelt bakkgrunn med interesante høydepunkter. Flerre av disse har hat kontakt med scene/performance kunstnerne som har deltat i prosjektet, fulgt prosjektet på nettet og/eller hvert på Kunstikit arrangement.

Noen Kunstnere har vært mer bevst en andre på betraktninger om åndsverk, retigheter og lisensering. Vi har helle tiden vært bevist på viktigheten med disse problemstillingene, og har forsøkt å håndere de med respekt og alvor, men basert på våres eget kunskap og uten kompliserte juridiske formuleringer/avtaller.

I enkelte tilfeller har kunstnere bidrat med arbeid som bunner i støre, langsiktige prosjekt. I disse tilfeller er det git klare føringer for hvordan materiallet fra kitet skall håndteres etter siste Kunstikit arrangement (Bergen 9. & 10. November 2012).

Produksjoner, workshops & rekrutering

For at Kunstikit skulle favne bredt over helle Norge, gjorde vi et stort innsats for å spre budskapet om prosjektet og rekrutere scene/performance kunstnere gjenom ulike intereseorganisasjoner, visningssteder, andre institusjoner, formelle og uformelle netvek over helle landet. Workshopene som ble holdt i Tromsø, Trondheim, Bergen og Stavanger var en viktig del av denne prosessen.

Vi inviterte fem spesifike kunstnere til å motta kitet, samt en liten produksjonsstipend, for å lage egne Kunstikit innslag som kunne fungere som “headliners”. Disse var: Heine Avdal, Lawrence Malstaf, Kurt Johanesen, Tore Vagn Lid og Lise Risom Olsen.

Denne stratagien synes å ha fungert svart godt, både i forhold til å sette standard og brede for prosjektet, men også i å skape troverdighet.

Workshopene fungerte svært godt ift rekrutering av kunstnere til Kunstikit produksjoner. Også i forhold til å utvikle en brukermanual som så ble en viktig del av kitet, med beskrivelser av alle komponentene, viktige opplysninger om retigheter, korte biografier fra de bidragsytrende kunstnerne og mer. Som uforpliktende kilde for inspirasjon og fordypning fungerte workshopene også godt.

Det har vært et frustrasjonsmomment at Kunstikit deltagere konsekvent ikke har mottat støtte til sine produksjoner fra Norsk Kulturråd, men i mange tilfeller har de fått støtte fra lokal og fylkeskommuner bl.ant.

Hos mange, har Kunstikit vist seg å være en motiverende og inspirerende opplevelse med stort fortjeneste i forhold til erfaringer og møter. Også kunstnere med relativt mye erfaring har syntest det var possitivt å delta i prosjektet og vise sine produksjoner i de ulike arrangementene.  

Brukermanualen som følgte med kitet har vært en viktig ellement i prosjektet. Den gir klare føringer for hva som skall til for å følge prosjektets dogmaer, sammt råd om bruk av materiallet i kitet. Det har uansett vært mange og varierte spørsmål i forbindelse med de ulike Kunstikit produksjonene, og det har vært viktig for Wrap å svare på disse fortløpende.

Wrap har tatt kommunikasjonen med alle kunstikit deltagere med det største alvor helt fra starten. De fleste deltakere har opplevd Wrap som en god ko-produsent for forestillingene sine, noe som har kommet tydelig frem i uformelle sammtaler og debatene som ble arrangert under Kunstikit turnéen, så vel som i en rekke rause mail som ble motat etter turnén.

Wrap har tatt på seg å reparere mange Kunstisizere i løpet av produksjonsperioden frem mot visningene i høst. Vi har også bestilt inn ekstra bånd til deltakerne som brukte Hilde Skanke Pedersen sitt bidrag til kitet, og svart på mange spørsmål om alle aspekter av kunstikit produksjoner.

En viktig emne blant spørsmål som har dukket opp har gjalt arbeidsvisninger, og visninger av førprosjekt både som film og scenekunst.

Tidlig i prosjektet gav vi Line Malvik lov til å vise arbeidsvisning. Denne ble publisert samen med en solo av og med en annen Bergens basert koreograf, og etter en del diskusjon og vurderinger frem og tilbake, bestemte vi oss for at det var en grei måte å beggyne å gjøre folk bevist på Kunstikit. I ettertid har vi hat mange henvendelser fra deltagere som har ønsket å vise arbeidene sine utenfor den formelle Kunstikit rammen, og da har vi vært konsekvent med at det ikke skulle gjøres.

Residencies (Ann Kristin, Line Malvik, Livestock, Kompani Krapp, Astri Hofstad)

Wrap har hat fire grupper/enkelt kunstnere på Kunstikit residency. I praksis har Wrap da git residency til alle som har søkt dette innenfor en realiserbar ramme. Alle som har hat residency, har vist arbeidsvisninger og vært åpent for våre kommentarer. I to av tilfellene har vi invitert fagpersoner utenifra for å se på arbeidsvisning og gi kommentarer. Vi har også kunne bistå residency produksjonene med gode råd når det gjelder enkle tekniske løsninger i forhold til avvikling av lyd og video så vel som bruk av Kunstisizer (instrumentet fra Roar Sleteland).

Markedsføring

Det var tydelig at Kunstikit er et krevende prosjekt å forklare for folk i sin helhet, og da var det viktig for oss å ha websider hvor helle prosjektet sto grundig forklart. Prosjektets kompleksitet har vist seg å være frustrerende også overfor designbyrået som fikk ansvaret for formgivingen av websidene.

I den opprinelige avtallen med designbyrået, skulle de designe en helhetlig profil for Kunstikit i tillegg til å utforme websider for prosjektet, plakater, og en pamflet/folder som kunne sendes rundt til scener og intereseorganisasjoner. Når byrået hadde brukt langt mer tid en beregnet på utformingen av web-sider som vi kunne stå inne for, ble det bestemt at de skulle droppe pamfleten.

Vi fikk noen bannere med Kunstikit logoen til brukk på prosjektets facebook side, men har ikke altid hat det materiallet vi kunne tenkt oss å ha i forbindelse med profil og markedsføring når det trengtes.

Vi fant at vi ikke kunne prioritere proffesionelle fotograf for å ta bilder under workshops eller andre aktuelle anledninger. Resultatet av dette har vært at det var vanskelig og tidskrevende å finne gode bilder til pressemeldinger, program og annet markedsføring/trykesaker.

Leo Preston sto for designen og utformingen av pressebildet med Rubiks Kuben som ble brukt på facebook og i noen andre sammenheng (som i noen av sesongprogramene til visningsstedene).

Kjernen i markedsføringen av Kunstikit var facebook siden til prosjektet, hvor det ble lagt ut både bilder fra produksjonen av de enkelte Kunstikit komponentene, workshopene, og senere også video teasers som informerte om ulike aspekter av prosjektet.

Turnéen

Visningstedene/medarrangørene for Kunstikit turnéen var svært variert i forhold til både utstyr, kompetanse og satsingsområder. Wrap stilte på hvert sted med to inspisient/koordinator (Preston & Thoresth) samt to teknikere.

Tilreisende kunstnere hadde ansvar for egen overnating og måltider.

Korte tekniske prøver ble utført for hver forestilling, hvor teknikerne fikk løst spesielle behov med hensyn til avviklingen, og utøverne fikk bli kjent med scenen. Tidskjemaet for tekniske prøver var stramt alle steder, men ble overholdt.

Det var helle tiden vårt ønske å ha en teknisk leder for helle turnéen som kunne kartlegge behov og mullige problemstillinger, og kommunisere med både deltakende kunstnere, og visningsstedene. Dette lot seg ikke gjøre på grunn av mangel på teknikere med relevante kunskap i Bergen og omegn, kominert med et stramt budsjett. Heldigvis ble det gjort en del forarbeid av både Leo Preston og Håvard Pedersen (BIT-Teatergarasjen, Carte Blanche ++) og Pedersen ble med som teknisk ansvarlig på første arrangement (Rådstua, Tromsø). Vi gjorde vårt beste til å ta med gode teknikere som var godt forberedt på alle steg i turnéen, og alle kunne stille på to eller flerre visningssteder, slik at de tog med seg erfaringer fra sted til sted. Denne stratagien, kombinert med så god som mulig komunikasjon med visningsstedene/medarrangørene på forhånd, virket tilfredstillende for både medarrangørene og de deltagende kunstnerne, og der var ingen store kriser under veis. Til og med crewet har gitt positive tilbakemeldinger.

Et mer optimalt crew, med fast arbeidsleder kunne ha gjort arrangementene betydelig lettere, og kanskje gitt et enda stærkere pregg av proffesionalitet. Med dette sagt har vi inntryk av at alle har vært imponert over avviklingen av disse arrangementene, og vi regner med å ha overgåt forventningene til mange!

I Bergen måte vi innsee at behovet for teknisk personal var støre en i de andre byene pga to visningssteder og flerre visninger totalt. Her engasjerte vi totalt 4 teknikere. I tillegg til dette fikk vi hjelp av venner som stilte som frivillig hjelpere i forbindelse med diverse oppgaver.

Notat:

Det var til stort hjelp å få Milan Pedersdotir som praktikant i en måned gjenom Proscen. Hun hjalp en god del med å øke interesen og engasjementet rundt facebook siden til prosjektet, sendte ut og fulgte opp i hvise pressemeldinger, og viktigst av alt utformet programmene som ble delt ut under arrangementene.

Pedersdotir ble også med som inspesient ved arrangementet i Oslo (hvor de deltagende kunstnerne måte bl.ant benyte et bakstage område som vi organiserte i noen kunstneratiliéer lenger bort i gaten).

Publikum

Publikumet har vært ganske variert alle steder. Noen kom for å se spesifike bolker og hadde spesielt interese for enkelte forestillinger pga bekjentskap osv. I de fleste tilfeller, derimot, virket publikumet godt informert om konseptet, og engasjert i konseptet. De alle fleste har fåt med seg en hell dagsprogram bestående av to eller flerre bolk.

Det har variert hvorvidt man kunne sette seg inn i utstillingen av kitet (dette fungerte desidert best på Tau i Stavanger) men unstillingen har fungert som en god kilde til diskusjoner og “eurika” øyeblik mellom forestillingene.

Deltagerne i prosjektet har hat stor glede av å se og diskutere hverandres arbeid. Kunstikit har skapt en trygg ramme hvor kunstnerne har følt seg hjemme og velkommen, uanset sjanger og bakgrunn. Flerre kunstnere har stiftet nye forhold til hverandre i løpet av disse arrangementene. Vi tror det har vært en god opplevelse for alle at mange kunstnere har vært blant publikum. Dette har skapt et forholdsvis intimt og uformelt stemning og står i kontrast til festivaller hvor et stort andel publikum er programskjef fra andre festivaler.

Publikumstall:

Kunstikit Tromsø: 106

Kunstikit Oslo: 118

Kunstikit Trondheim: 150

Kunstikit Stavanger:  93

Kunstikit Bergen: 749

Programeringen

{}Programeringen/kurateringen av Kunstikit arrangementene gjorde vi ved hjelp av spesielt lagde kort. Vær Kunstikit forestilling/performance/installasjon fikk et eget kort med tegn som viste diverse nøkkelopplysninger som varigheten, antall utøvere osv. Målet var å skape bolker hvor forestillinger og andre visninger kunne følge etter hverandre i en dynamisk rekkefølge, uten for lange opphold/overganger. Med jevn mellomrom ønsket vi å gi lengre pauser, hvor publikum kunne spise, se på kittet som var utstilt, være sosialt eller reflektere over hva som var vist.

Vi føler at vi har stort sett klart å få til et engasjerende program i alle byene.

Kunstikit gir en ramme hvor forholdsvis tradisjonelle og eksperimentelle arbeid gir plass til hverandre, og ulike uttryk belyses på en engasjerende måte som er til tider både morsomt og oppsiktsvekende.

Tromsø, Oslo og Bergen bad på de største utfordringene i forhold til program.  Tromsø på grunn av at mange forestillinger var skapt av og med lokale kunstnere, og at antallet forestillinger var noe lavere en i andre byer. Oslo på grunn av særlig begrenset tid til programmet, som gav første kvelden et sterkt “marathon” pregg. I Bergen var der flerre innslag i programmet en i noen andre byer, noe som gjorde det vanskeligere å finne et tilfredsstillende tempo i programmet. Selv i disse vanskelige tilfeller menner vi å ha funnet gode løsninger som har gjort Kunstikit til et engasjerende og interesant opplevelse både for kunstnere og publikum. Tilbakemeldinger fra publikum og medarrangører har vært svært possitivt alle steder.

Noen kunstnere har opptråd i alle Byene. Dette har hat stort utteling for de, både når det gjelder kjenskap til de ulike scenene rundt om i Norge, og skjenskap til andre kunstnere og nye publikum. Det er lettere å prate med publikum i en setting hvor man ikke er den eneste kunstneren som har vist sit arbeid, og mange kunstnere har benytet disse anledninger til å bli bedre kjent med hverandre så vel som med publikum.

Debatene har vært en viktig del av arrangementene for kunstnerne som har deltat, men også for de publikumerne som tar seg tid til å sette seg inn i prosjektet. Viktige nøkkelemner som har blidt tatt opp i disse debattene er som følgende:

     •     Fordeller og ulemper med små, uavhengige produksjonsmodeller for scenekunst

     •     Ulike erfaringer, fordeller og ulemper i forbindelse med forskjelige kurateringsstratagier.

     •     Fremtidige visjoner for den “frie” scenekunsten i Norge (og internasjonalt).

     •     Visjoner om fremtidige og radikale kurateringstratagier for scenekunst.

     •     Aktuelle roller for scenekunst i forhold til politik, samfunnsutvikling og kulturlandskapet forøvrig.

De kunstnerne som har vært på helle turnéen og følgt alle debatene har fåt en grunndig innblik i disse viktige emner fra mange ulike perspektiv, og har en god kjenskap til hva som rører seg i det frie scenekunstfeltet i Norge som resultat.

Følgende personer har bidrat til debattene som innledere eller ordstyrer: Leo Preston, Kristina Juntila, Goran Sergej Pristas, Per Bjørn Foros, Per Ananiasen, Eivind Haugland, Tore Vagn Lid

Side prosjekt og ringvirkninger

Kunstisizeren er en helt unik del av Kunstikit, da den vil fortsette å fungere som et autonym fenomen langt etter Kunstikit, og er et resultat av ekstraordinart mye arbeid fra Wrap sin side, så vel som fra designeren Roar Sleteland.

Flerre Kunstisizere er allerede kommet profilerte musikere i hendene, både direkte gjenom Kunstikit produksjoner, og som resultat av videredistribuering.

Til anerkjenelse for denne spesielle komponenten fra (kunsti)kitet, stiftet tre av Kunstikit prosjektets medarbeidere en trio kalt Kunstisizer Trio. Trioen består av Håvard Pedersen på mikser og effects, Eric Andreas Røkland på Kunstisizer og Leo Preston på Kunstisizer. Trioen spilte for en liten med entusiastisk publikum i Tromsø som avslutning for Kunstikit. Den skulle også spille i Bergen, men der måte Håvard Pedersen erstates av Kristoff Siem (musiker fra Datadans, Kunstikit) i sisste liten.

Hans Kristian Senneseth, som var scenograf for Kompani Krapp’s Kunstikit film, ble så engasjert i arbeidet at scenografien ble stilt ut som fritstående installasjon under arrangementene i Oslo, Trondheim, Stavanger og Bergen.

Flerre deltagere valgte å bruke tekster og aksjoner fra Linn Cicilie Ulvin sitt bidrag. Her er det gitt klare føringer om at dokumentasjon og/eller annet lignende skall gis tilbake til Ulvin til videre bruk i hennes arbeid.

Det har oppståt gode diskusjoner mellom flerre Kunstikit deltakere og kunstnere som har bidrat til kitet. Hvorvidt disse vil føre til langvarige forhold gjenstår å se.

Som en del av markedsføringen til prosjektet har Wrap lansert korte film om to av bidragene (fra Roar Sleteland og Hjørdis Kurås) sammt to “teaser” om henholdsvis Kunstisizer Trio og Kunstikit forøvrig. Det vises en betydelig interese særlig for filmene om Sletelands Kunstisizer og Kunstikit. Det er også gitt et bredt uttryk for at folk er interesert i å få/kjøpe DVD/BRD med dokumentasjon og interviewer fra prosjektet. Alle forestillingene er dokumentert på HD video.

“Egene” (Veronica Thorseth og Leo Preston) forestillinger

Det har føltes naturlig at vi som initiativtaker og arrangør for dette spesielle prosjektet skulle selv ta utfordringen av å produsere Kunstikit forestillinger.

Både Thorseth og Preston hadde klare målsetinger basert på erfaringer og kunskap om utbredte trekk og eventuelle “feller” hos andre Kunstikit produksjoner, og ønsket å skape verk som understøttet breden i prosjektet.

Prestons samarbeid med Eva Uthaug, som han traff på Kunstikit workshop i Trondheim, var et lekent forsøk på å ta de inklusive og demokratiske prinsipene bak Kunstikit inn i et reelt scenekunstproduksjon. Vi menner den fungerte svært godt som avslutning for programmet i Bergen og Trondheim.

Konklusjon

Kunstikit har betyd mye for mange. Den har gitt et helt unikt innblikk i den komplekse og sammensatte norske scenekunsten, særlig blant unge, uavhengige aktører. Den har skapt nye koblinger mellom Wrap og andre institusjoner over helle landet, sammt mange kunstnere og ildskjeler. Den har bidrat til å øke scenekunstneres kunskap og eget bevisthet i forbindelse med både “bransjen” og selve kunsten.

Den vil bli husket som en viktig, givende og spenende begivenhet av både publikum, kunstnere og medarrangører.